OOP organiserer kode rundt objekter som samler mutable tilstand med atferd; Funksjonell programmering (FP) organiserer kode rundt rene funksjoner og uforanderlige data, og behandler beregning som datatransformasjon. De er ulike standardvridninger, ikke motsetninger — og de fleste moderne språk blander begge.
| OOP | FP | |
|---|---|---|
| Enhet | Object (tilstand + metoder) | Function |
| Tilstand | Innkapslet, ofte mutable | Uforanderlig; unngå bivirkninger |
| Polymorfisme | Subtyping / dynamic dispatch | Høyere-ordens funksjoner, generics |
| Legge til en type | Lett (ny klasse) | Vanskelig (berør hver funksjon) |
| Legge til en operasjon | Vanskelig (berør hver klasse) | Lett (ny funksjon) |
Den siste raden er expression problem: hver paradigme gjør en akse av endring lett og den andre vanskelig.
# OOP: data + behavior together, dispatch by type
class Circle:
def __init__(self, r): self.r = r
def area(self): return 3.14159 * self.r ** 2
# FP: data is dumb; behavior is a separate pure function
def area(shape):
match shape:
case ("circle", r): return 3.14159 * r ** 2
case ("square", s): return s * s
OOP → rich domains with identity & lifecycle (orders, sessions, UI widgets)
FP → data pipelines, transformations, concurrency (immutability avoids races)
Moderne språk er multi-paradigm (Scala, Kotlin, Python, moderne Java/C#), så den praktiske ferdigheten er å velge riktig verktøy per problem, ikke å velge en stamme.
FPs vekt på uforanderlighet og rene funksjoner har omformet OOP beste praksis — uforanderlige value objects og avhengighetsinjeksjon av atferd er FP-ideer som nå er standard i god OO-design.